19.01.09

Det her kommer nok til å bli et innlegg med ekstreemt mye klaging, så det e bare å forberede se :)

”The Overland Track” e herved gjennomført. E leve! For den som ikke har fått med se ka the OT e, s å e det en lang, lang tur gåtur over masse fjell. Masse fin natur, veldig populær (også internasjonalt), 85km langt tror e vi slo fast, tøft terreng i følge australerane, fult av dyreliv, baba, dokke skjønna tegninga. Vi, e og ho Justin, skulle gjennomføre det her på sju daga.

Dag nummer en va trsdag. Stråålende vær – 30 grader! Det va opp tidelig og gjor det siste av pakkinga. Vi hadde med oss alt som skal til, mat for ti daga, telt, soveposa (tuunge, dun greier som skal holde d i live heilt ned i -17 minus. Sinnsykt deilige!), primus greier, alt av ndsutstyr (Justin ville vær sikker på at e ikke døde så ho pakka med ekstremt mye sant til oss. E e sikker på at ho ikke va lang ifra å foreslå at vi skulle ha med oss redningsvesta, astronautdrakte, hjelma og kanskje et par skuddsikre vesta bare for å vær på den sikre sida, man vet jo aldri ka som kan skje!), kokeutstyr, vanntette fyrstikke (kem visste at den slags fantes?), uttapåbukse, allværsjakke, hauga med ullundertøy, masse sokka, solkrem, solhatta, lue, vanta, tjukk genser, mygg-greier, liggeunderlag, drikkeflaske, hodelykte, gaiter (slange-gamasje) og en hel del andre ting som e ikke kommer på. Sekkane våres endte opp med å veie 30 kg! Hvertfall da, turen begynte på Cradle Mountain som e tre tima med bil fra Launceston. Han Jake kjørte oss så han kunne ta med bilen tilbake. Turen va grei nok den, siden døgnet mitt va snudd på hode så sov e heeile veien. Vi begynte å gå klokka to, gikk en times tid, også måtte vi ha en og en halv times pause fordi ho Justin holdt på å dø av varmen. Sann heilt seriøst, ho fikk en eller anna form for heteslag. Fikk ikke puste, va skikkelg kvalm, holdt på å besvime og litt sann herlig småsnacks. Den første dagen e den aller hardeste dagen med det høyeste og bratteste fjellet på heile turen. Etter den ganske lange pausa så besteig vi fjellet (med en god del stopp på veien). Da vi kom opp dit så mente ho Justin at no klarte ho ikke mer, herlig bra start! Med me gikk det forresten veldig fint. vi kom oss hvertfall til ei sann nødstilfellehytte da, som det ikke e lov å bo i om det ikke e ekstremt nødvendig. Men vertsmor mente at det va det, så vi bestemte at vi bare skulle bo der alikavel, sjøl om bare halve turen va tilbakelagt.

Vi lagde oss middag som bestod av tørka kjøtt, grønsaker (som va dehydrerte, men blei til mer eller mindre ordentlige grønnsaker om man putta dem i vann ei stund), potetmos og sursøt saus. Namnam! Når vi hadde vært der en times tid så va det heilt plutselig et helikopter som prøvde å lande uttafor, vi blei litt smånervøse siden vi ikke hadde lov å vær der, men det ordna se i og med at helikoptere ikke fikk til å lande. Dem hadde flydd over oss en del ganga den dagen, og det va ”rangers” (fjellpolitiet) som flydde byggematriale til ”the track” hit og dit. Så vi tror dem ”suspected” (?) oss for å bo der og hadde tenkt å si nokke på det, menmen, det gikk jo bra. HEHE.

Vi va jo litt slitne etter dinna harde starten vår, så vi la oss ganske tidelig. Men midt på natta våkna vi begge to av at vi hørte nokke som dreiv å krøyp rundt i hytta – e freaka hilt ut og syns det va mega-ekkelt. Rotte og mus tenkte e! men det viste se å vær en quoll. Det e ett muselignende dyr bare at den e litt mindre enn en katt, pluss at den har hvite prikka på se. Ganske søt igrunn, men framdels sykt ekkelt. Hytta vi sov i va ganske lita og shabby, omtrent 4 km iandresomeikkefårtilåskrive, med to etasja. Vi sov på gulvet i andreetasjen, og med fot enden min va det et hull som quollen krøyp gjennom for å komme se opp, med andre ord så dreiv an å krøyp på beina mine når e sov!! (vi sovna igjen etter ei stund - me med iPoden på full styrke) Etter at quollens kryping på me vekte me så fikk e heilt noia å klarte ikke å sove med beina utstrakt lenger (klarte strengt talt ikke å sove så mye). Usja! Sanne dyr syns e strengt talt kan holde se ute. Så det endte e lå i en ball som om e hadde et mentalt breakdown, alle kroppsdelane mine sovna og det hele va bare heilt fantastisk! God, god start på eventyret vårt.

Dag nummer to starta ekstremt tidelig. Vi hadde bestemt oss for å begynne tidelig før en eller anna fjellpolitimann kom for å sjekke om vi va der eller ei. Så klokka halv seks sto vi opp (05:30 – der e søren med et femtall!), lagde frokost som bestod av havregrøt med honningsmak og rosine. Det høres heilt forferdelig ut, men det vakke så gale for man smakte ikke honningsmaken. Vi spiste, pakka sammen og gikk. Det va bare heit ekstremt deilig! Kjølig, frisk luft og frisk morgen, soloppgang, mosjon, ja dokke skjønna opplegget. Siden vi bare gikk halve turen på dag nummer en, så tenkte vi at vi skulle ta en og en halv tur dinna dagen. Den vakke fult så hard sjø. E tror vi hadde rundt 16km å gå. Dem første fem leda oss til hytta vi egentlig skulle bo på dagen før, der slappa vi av litt, spiste ”morning tea”, prata litt med dem som bodde der (the rangers, dem e der igrunn for å sjekke at du har betalt for å gå the overland track, førstehjelp og opprettoldnign av hyttene) også gikk vi videre. Dinna dagen her va akkorat like varm som den andre dagen, så det va ganske forferdelig. 30 kilos pakka, 30 grader celsius, vonde føtter og lite søvn ga me et litt dårlig humør, men vi kom no fram til Windemere Hut til slutt. Etter ti minutt der så sovna e på teltplattformen vår. Vi kunne sove i ei hytte sammen med 20 andre, men det fristake så mye så vi bestemte oss for å sove i telt så vi fikk litt privatliv. Etter e hadde tatt en powernap satt vi opp teltet, snakka litt med nokken av dem andre folka som skulle bo der og med ranger Matt som va dødsskjønn (han lurte litt på kor vi hadde bodd natta før, og vi svarte igrunn litt uklart på det), lagde middag og lalla!

Og e som trodde natta før med quollen va gale. Den her natta våkna vi med ei himla pungrotte i teltet! E lika å si possum som dei hete på engelsk, da høres dei ikke så creepy ut. Ei possum e litt større enn en katt, dei e nattdyr som nesten alt anna av villdyr her i Australia, har for vane å gå oppi campera sine sekka, skarpe klør, altetende (igrunn ikke kjøtt, dei ville ikke spist et dødt dyr, men hadde dem funne kjøtt i våre sekka ville dem spist det liksom), har en pung som ungane demma bor i til dei blir stor (en marsupial (som e pungdyr sann som kengurua, wombats osv.)) derav navnet pungrotte på norsk. Uansett da, possumen va ikke inni der vi so, bare ute i ”vestibylen” der sekkane våres lå, og da vi hørte at nokke romsterte rundt uti der så åpna vi luka og lyste på den (hodelykte e handystuff azz), og når dei blir lyst rett på så får dem sanne lysende røde øyne som e skikelig creepy (e freaka nok en gang ut), og siden dem da e nattdyr og ikke e vant med lys så blir dem så fortumla og fryse heilt, og da så vi at den hadde mobilen til ho Justin i munnen! HAHA. Ho kakka til den i hodet og den slapp mobilen (full av sleeev og andre herligheter) og den sprang av gårde. Vi la osstil å sove igjen, e va vettskremt og syns det va dødsekkelt (håpe alt av nordmenn forstår det her, for australerane e jo heilt vant med den slags). Ipoden på full styrke nok en gang, sovna med bekymringsfulle tanka om ka i alle dage e skulle gjør når iPoden gikk tom for batteri! Eter en times tid så våkna vi igjen av den samme krabaten, og igjen, og igjen. Stakkars Justin, for det va henna sekk den dreiv å angrep (ho hadde sjokolade i topplokket, mens e hadde alt godt gjømt i plastikk og dilldall så den loktake fult så godt), så hver gang den prøvde å komme se til sjokoladen så va den borti haude henna som lå rett inntil bare på andre sida av teltduken. Og den litt søvnglade Justin slo til den hver eneste gang! Haha. Syns nesten litt synd på dyret, men bare nesten. Interessant natt med rimelig lite søvn!

Dag nummer tre begynte på samme måte som dag nummer to, bare at vi sto opp litt seinere. Spising, pakking, gåing. Været hadde blitt kaldere (YES!) og det va overskya. Så det va mye letter å gå. Den dagen her skulle vi gå til en plass som het Pelion Hut, og det va rimelig langt da (huskake kor langt), og i følge ranger Matt så va det en ordentlig killerwalk! Men vi syns ikke an va så gale, og blei kjempe lykkelig når vi fant ut at vi hadde gått 2/3 uten å bli sliten. Så vi tok en times lunsj (nudla og suppe – sant det e logisk at kyllingsuppe med nudla, og nudla med kyllingsmak går bra i lag? Det gjørke det!), og kom oss til hytta. Vi ville framdeles bevare privatlivet vårt, så vi satt opp teltet nok en gang. E tror vi la oss klokka fem eller nokke sann, men våkna nok en gang en million ganga! Det va blitt iiiskaldt (en kald front elns hadde kommet) og det PØSregna! Men e syns det va en ganske behagelig lyd å sove til i forhold til pungrotte-romstering. Og e sverga til gud, det pøsregna heeeile natta, null stopp! Same med morgenen igrunn, så det va litt surt å stå opp, men alle som hadde bodd inne i hytta va voldsomt imponerte. Det hadde visstnok blåst en god del og, men det hadde ikke vi hørt i forhold til dem som bodde inne.

Etter frokost så hengte vi opp teltet så det kunne dryppe fra se litt, også dro vi av gårde igjen, så seint som klokka 11! Vi va ant siste som forlot hytta (bortsett fra to kjempe hyggelige tyskera! Som syns det va heilt sykt at vi gikk rundt med 30kg på ryggen og tilbudte se å bære litt – men vi takka nei for stoltheten vår si skyld). Turen va interessant nok, det her va dagen da vi skulle opp til ”the highest altitude” og regnet vi hadde utvikla se til å bli hagl og sludd og når e satt på toppen av fjellet å venta på at ho Justin skulle komme (e sprang som regel fra ho, ho går litt sakte syns e) så blei det til ordentlig snø, og når man blanda det med ekstrem vindt så kan man klassifiseres som en snøstorm. Og det her det va igrunn en ganske ekstrem snøstorm! Og siden det hadde regna heile dagen, og vi hadde gått på sti som ligna mer på elve enn stia, i oppoverbakka som man blir svett og god av så kan man si at vi va søkkvåte! Og når man har går fra å ha gått fort oppover til å sitte søkkvåt i en snøstorm så blir man fort iskald! Tasmania e søren med heilt syk. Man går fra 30 grader og skyfri himmel til snøstorm på så kort tid. Skiftende nok! Heldigvis så dukka ho fru Youl opp etter ei stund og vi fortsatte til neste hytte som va full. Du kan tro vi blei glad (: ei speidergruppe på 12 stk. hadde bestemt se for å bli igjen på hytta en dag fordi en i kompaniet hadde blitt syk med gastro (vet igrunn ikke ka det e på norsk, men det e hvertfall diaré og spying). Så der sto vi iskald og søkkvåte og hadde valget mellom telt i det som va blitt pøsregn igjen (vi hadde gått ned fjellet) eller å gå den neste mila til den neste hytta. Heldigvis dukka rangeren på den hytta opp, e kalla ho st.Jenny, og tilbudte oss å bo i en sann halvmåneting som dei hadde der. Transportert fra Antarktis (hete det det? Antarctica elns på engelsk hvertfall - sydpolen). Det vai grunn det rangeren på hytta skulle bo, men ho likte ikke den halve gullfiskbollen så ho bodde der aldri, så vi kunne få den om vi ville. Vi takka selvfølgelig ja, mens tyskerane som også hadde dukka opp bestemte se for å gå videre (litt irriterte på livet tror e). ”The accomodation pod” va for oss like bra som et panthouse på et Hilton hotell der og da. Kald og våt som vi va gikk vi rett og skifta og la oss i soveposane våres, med ”emergency sleepingbags” som e nokke som ligna på en aluminiumsfolie sovepose som reflektera 98% av kroppsvarmen din (heia Justin sine tanka om å vær forberedt!). Blei aldri heilt varm, for sokkane mine va og forblei våte etter at e måtte ta på med skona mine med et basseng inni for å gå på do (hyttee hadde forresten doa, ikke veldig tiltrekkende doa, men doa!).

Den neste morgenen møtte oss med SOLSKINN! E takka alle øvremakte e kom på og va svært fornøyd. Natta hadde vært iskald, poden va full av damp så ingen av klærna våres tørka, pluss at den lekte, og vi måtte ha døra åpen så vi ikke våkna død (hehe) av kveling. Plutslig va ikke den tidligere tilværelsen i telt med pungrotte så gale alikavel. Hvertall da, på ditta stadie her så hadde vi vært ute i villmarka i tre daga, det her va dag nummer fire. Og e e ingen vakker person når e våkna til vanlig, men uten dusj i fire daga og null sminke i tryne så blir det litt verre (hadde faktisk med me mineralpudder, men brukte det aldri). Men her har vi min flaks: vi hadde konsumert frokost, og e hadde gått for å pusse tenna (som va en heilt fantastisk luksuriøs ting å gjør der oppe, for man følte se plutselig litt reinere!) og når e sto der og så fantastisk kremtkremt ut, så kom søren med en av dem peneste guttane e har sett i mitt liv! JEEZ. Han hilste og spurte kor e hadde vært den natta, og e forklarte så flott e kunne med masse tannkrem og tull i munnen at vi hadde bodd i dinna greia da, og han spurte kordan va og e sa den lekte og litt sann, og han nevnte at Antarktis va den tørreste verdensdelen her på jord, nokke som e aldri har tenkt over (der snør jo bare). For en vakker og klok mann sir e bare! Han va med speiderfolka, men han vakke speider, men pappan til kompisen va sann leder der og sønnen va med for å holde kontroll på barna og han tok med se kompisen.

Etter å ha pakka sammen tinga så satt vi kursen for neste hytte som va Windy Ridge.. E va svært optimistisk til at været skulle holde se bra den dagen, ogmine optimistiske tanka blei til virklighet! Når vi hadde toppa dagens fjell og funne en bra lunsjspot vedsiden av ei elv så va det en nydelig blå himmel og høye tempratura. Så vi vitok ut alle dei våte klærna våres og hengte dei til tørk rundt omkring mens vi spiste mat. Vi dro ut pausa veldig lenge til alle tinga va tørre igjen. Det va en kjempe god følelse å vite at alt va tørt (for den som ikke visste det fra før så e det ekstremt lite kult å gå rundt i våte klær når du e kald og sliten), også blei sekkane våres litt lettere igjen, for vann veie jo litt, og våre muskla tror e va lite gira på ekstra vekt å bære på. Her skal det forresten nevnes at e hadde gått med et vått telt i nokken daga! Vertsmor mente at e va ”fit-as” og at den sterkeste burde bære teltet. Siden e syns det e topp å vær sterkest så krangla e pent lite på det.

Vi kom oss nok en gang etter hvert til hytta, satt opp teltet, det tørka, spiste middag, stakk inn i hytta og sosialiserte oss, kom ut igjen til teltet litt seinere og fant ei ekstremt stor pungrotte der inne, sp vi slo fast at vi likeså greit kunne sette sekkane våres inn i hytta. Vi dro forresten med fantastiske folk! Det va omtrent 20 stk. som begynte samtidig som oss og bodde på samme hytteområde på veien. Vi blei god venn med tyskerane som e nevnte, en mann som het Andy, tre stk. fra Sveits (som hadde tatt med se 8 liter vin på dinna turen – ekstremt artie folk!), fem 25-åringa og dramalæreren demma - også evig kule og en familie med mor, far, datter og sønn, men dem snakkake vi fult så mye med. Alle va bare kjempe flotte og hyggelige og det va i det store og hele ei veldig god atmosfære.

Den natta der sov e kjempe godt. Ipod batteriet mitt døde forresten etter at maskin ava blitt iskald ei natt, så det vai grunn flott at pungrottene lot oss vær i fred. Den neste morgenen va det samme prosedyre og det va ut på tur igjen. Den dagens løype va kjempe lett og gikk mer eller mindre jevnt ned over i 9,6km. Så e sprang av gårde meget lett til sins i nokken tima, oppslukt i mine egne tanka heilt til e plutselig skvatt av at nokke rett forran beina mine plutselig bevegde på se. EN GIGANTISK SVART SLANGE. E hylte som nokke som hyle ekstremt høyt og snudde og sprang andre veien i sikkert et kvarter. Slangane her kan vokse opp til 12 fot, som e nokke sann som 3,5m elns, og den der va ikke langt ifra altså. Den hadde garantert slukt me heil om e hadde lagt me ned og heil litt saus på me (no overdrive e litt, men det syns e ska vær lov). Dei likake folk da, så bevega se som regel bort om den høre d, så resten av den dagen stirra e på bakken, trampa som en elefant og sang, nynna, plystra (sjølv om e ikke kan plystre) og snakka til me sjøl heile veien. E passerte på et tidspunkt to menn som sikkert trodde e va heilt gal siden e gikk og prata norsk (som sikkert høres ut som bare tull for dem) høyt me me sjøl :D vellvell.

Når man går og går aleine (som e gjerne gjor) så får man tid til å tenke på en del ting. Dessverre så gikk e tom for ting å tenke på etter to daga, så e begynte å holde på med diverse sangleika med me sjøl. Sann atte man sir bokstava (alfabetisk rekkefølge) og ska finne på sanga som begynne på den bokstaven. I en av mine millioner av runde med den leiken så kom e til bokstaven H, som man gjerne gjør, og da sang e av en eller anna teit grunn brann sangen. (heia brann, heia brann blablabrenn) og da skamma e me så meget at e slutta me leiken med en gang. Men e har dessverre den dårlige vanen at den siste sangen e høre/synge på sette se fast i hjerna mi – og det gjor brannkremtbrenn sangen! E holdt på å bli gaaaaaaaaaaal. To daga gikk det, og e fikk an søren ikke ut, men så kom e på at e kunne begynne å lage rim inni haude mitt istedenfor å ikke ha nokke å tenke på. Så da gikk e rundt å lagde rim om alt e så.

Lagde et som e blei ganske fornøyd med :)

Foss
Du sloss
I voss?
Voss e boss!
Bortsett fra voss vann.

Haha, ditta e bare tull, men det va det eneste e kom på akkorat no. :D Vi bevegde oss den dagen til Narcissus hut. Det va dag nummer seks som ville si at vi bare hadde en dag igjen! Man kan velge å ta ferge over en sann sjø istedenfor å gå dem siste 16,7km gjennom kjedlig regnskog, men siden vi ville gjør heile opplegget og faktisk fullføre the overland track så bestemte vi oss for å overnatte på hytta (for første gang i ei ordentlig hytte så vi fikk oppleve det og!) den natta og fortsette dagen etter. Flesteparten av dem vi reiste med hadde tatt ferga tidligere på dagen eller hadde blitt igjen på den forrige hytta for å gjør en sann sidetur gjennom en dal, eller hadde fortsatt til ei lita hytte på mellom der vi va og der slutten av tracke va, så vi trodde vi va dem eneste som skulle bo på den hytta den natta. Det va nok en gang flott vær, så vi satt ute i solsteika og nøyt all myggen som spiste oss i mange tima. Ret etter vi hadde kommet dit så hadde en gammel, litt merkelig gammel mann gått forbi oss uten en sekk (bare en raud pose :O) ned til ei sann brygge. Vi stussa litt over ka han gjor der siden vi ikke så nokke telt og siden den siste ferga hadde gått for mange tima siden, men tenkte ikke mer over det. Vi spiste middag, e la kabal mens ho skreiv i dagboka si (ho lagde dagbok for turen), også skulle vi på do da, vi gikk dit, og på veien dit så så vi at han gamle mannen sto der framdeles – nokke han hadde gjort i fire tima! vi syns det va ekstremt ekkelt og ville plutselig ikke vær aleine på hytta. Vi freaka litt ut kan man si og bestemte at vi skulle gå videre til neste hytte vi og (Echo Point Hut, to tima vekke, 6 km i regnskogen). Klokka va da halv åtte, og sola går ned rundt 9 her, så da blir det mørkt, men vi syns han mannen med shabbye klær, langt skjegg og hår og rød bærepose og kamera va så ekkel at vi ville gå fordi. Vi pakka sammen i en fei, men rett før vi skulle gå kom det to andre tyskera som skulle bo der den natta! I telt riktignok, men flott og lettende va det :D Vi blei kjempe glad og inviterte dem inn for en kopp te. Dei va veldig hyggelige menneske som gjor meget med turgåing. Den ene av dem, ei dame, hadde gått kjempe masse i Norge! Dei brukte å dra på ferie dit da ho va ung. Kjempe arti å sitte å høre masse norske navn sann som Hardangervidda, Rodnane, Jotunheimen og masse anna som e ikke har hørt om :p. Det endte opp som en meget hyggelig aften, den gamle mannen gikk forbi hytta litt seinere, mens tysekerane satt opp teltet sitt (e og ho Justin sto å glodde på han gjennom vinduet), vi hadde øyekontant med han og da smilte han og vinka så e ombestemte me og syns han va litt søt istedenfor ekkel. Hihi!

Det va nok ei interessant natt. E våkna av at nokke va inni sekken min. mus. MUS. Musmus. Muuuus. Sum? M u s . ÆSJ! Men e må si at e brydde me ikke så meget, e va så trøtt, slo til sekken, musa sprang ut, e lokka den og sovna igjen. Bra takla Runa, braa. I den hytta bodde det seriøst så mye dyr at det va til å bli sprø av. Mus, quolls, rotta og possums uttafor. Men med tanke på at vi hadde hatt seks daga med energibruking og lite søvn så overså vi det litt (fortsatt ganske ekkelt da).

I dag, dag nummer sju, va sikkert den mest interessante av dem alle! Hahaha. Vi kom oss av gårde tidelig, opp klokka seks og i en gående tilstand innen sju. E gikk å tenkte på kor godt det skulle bli å ta se en dusj og sove i ei seng så heilt plustselig va e på Echo Point hytta. Må si e va evig glad for at vi ikke endte opp med å gå i mørket dagen før, den regnskogen der va dyp og skummel midt på lyse dagen, og siden Tasmania har så evig (for)mye dyreliv så hadde e sikkert krepert etter 15 minutt. Det va seriøst sjeldent vi gikk mer enn ti meter uten å høre nokke rasle i buskene rundt oss. E stoppa no opp på Echo Point Hut da for å vente på ho Justin, satt me i sola med hytteboka og leste litt i den (der hadde vært en nordmann med navn Bjørn fra Oslo for ikke så lenge siden). Plutselig hadde det gått en time, og e begynte å bli litt bekymra for kor ho kunne bli av. Der va et ektepar som hadde bodd der den natta, så e nevnte til dem at e gikk for å se etter ho. Og dem mente at det va klokt for det hadde gått ei stund. Så e satt fra me sekken og begynte å jogge bakover i løypa. Jo lenger e sprang uten å se nokke til ho, jo mer bekymra blei e, det e fysisk umulig å bruke så lang tid uten at nokke hadde skjedd. Så e jogga heilt til dit vi hadde sett hverandre uten nokken tegn til ho. Vil gjerne smette inn her at e jogga i en time!! No vak loka blitt så mye som halv elleve, og e begynte å bli alvorlig bekymra for at han derre gamle mannen (som no va ekkel igjen) hadde drept ho og kasta ho ut i skauen. E hadde jogga forbi fire folk som hadde gått forbi hytta vi hadde bodd på, og ho hadde ikke vært der. Så da jogga/gikk i superspeed mot Echo Point igjen, va rimelig varm, tørst, sliten og sulten (hadde jo ikke spist siden halv sju!). På veien møtte e ekteparet som hadde blitt bekymra for ho dei og, det va heilt klart for oss alle tre at ho umulig kunne ha gått forbi hytta uten at vi hadde sett ho.

Vi kom etter hvert tilbake igjen til hytta, og framdeles ingen Justin. Paret bestemte se for å fortsett å gå, mens e va litt døende sliten og ville vær igjen litt til å tenke litt på ka mitt neste steg skulle vær. En av folka vi hadde reist med kom, og vi fastslo at det va smart om e venta til ferga (som egentlig e en båt) kjørte forbi så vi kunne vinke den inn og be han kontakte den andre sida og melde ho savna eller ka det no skulle vær. No hadde det gått fem tima siden e så ho sist, og jo meir e tenkte på han ekle mannen jo sikrere blei e! Så e begynte å øve på unnskyldninga e skulle gi til familien Youl mens e memoriserte rekkefølga i en kortstokk :D (e vakke heilt panisk altså, e tar litt i, ho e nokså smart og hadde jo megamye sikkerhetsting, så e trodde igrunn ho skulle klare se, bare lurte litt på ka e skulle gjør – og e va framdeles sulten!) Om e skal imponere nokken så huska e fortsatt tallrekkefølga! E tror brudern gjor det her en gang han va på hytta, sann e kom på det. Den va altså da 8, 2, 7, 9, 4, 11, 1, 10, 2, 13, 1, 4, 13, 2, 5, 10, 7, 1, 11, 7, 1, 3, 10, 3, 9, 12, 3, 11, 8, 12, 13, 6, 5, 6, 7, 12, 9, 4, 13, 5, 11, 6, 6, 5, 10, 9, 7, 12, 3, 8, 4, 2. STEIK. Ditta skreiv e bare for å imponere me sjøl :D Hvertfall da, etter hvert kom ferga og e ga han opplysninge om situasjonen og ho Justin, og han sa han skulle kontakte folk og mens han henta folka på jetty’n med Narcissus hut og stoppe og fortelle me det han visste på veien tilbake. Han kjørte av sted, og tre sekund etter snudde han og fortalte at ho va på stoppestedet og at ho dreiv på å melde me savna akkorat der. Så vi meldte hverandre savna om hverandre. Litt komisk! E syns det va megaflott at ho va i live så e spurte om fergemannen ville gi me skyss tilbake og det sa han va greit siden han hadde et ekstra sete etter han hadde henta folka på Narcissus Bay. Vanligvis kosta fergeturen $100 (500kr, ekstremt dyrt), men e fikk det gratis :D haha. Og tilbake på land møtte e ho Justin som fortalte at ho va sikker på at e bare hadde gått videre fordi e va så gira på å komme tilbake til sivilisasjonen. Så teit vi e! Vi bestilte god mat på en restaurant som e det og venta på at han Jake skulle komme å hente oss.

No ligge e nydusja i mi kjære seng og e kanke beskrive kor godt det e! E følte me mer som en krysning mellom ei ape og en mann enn et kvinnemenneske for ikke så lenge siden. Livet e godt kara! No ska e sove nokke heilt latterlig godt, uten en eneste forstyrrelse fra dyreliv eller været.


OVER OG UT NORWAY!